Twitter

De mest komplekse problemstillingene må løses av mer enn ett fagfelt

Harald Eia har med sitt program ”Hjernevask” satt sinnene i kok i den samfunnsvitenskapelige leir, ved å prøve å bevise at biologi spiller en langt større rolle for menneskelige valg og adferd enn det som er den allmenne oppfatning.  Mye av debatten har fokusert på programmets form, som jo vitterlig avviker fra den vanlige akademiske diskurs, men langt mer interessant er det å se på hva som kan komme ut av dette oppgjøret mellom fagdisipliner.

Det er uten tvil grunn til å stille spørsmål ved sammenhengen mellom arv og miljø. De fleste enes om at begge deler spiller inn på formingen av et individ, men er uenige om hva som påvirker mest.  Dette er ikke en problemstilling som kan løses av ett fagfelt alene. Det er farlig dersom forskere begynner å presentere vitenskap som om den skulle være sannhet hevet over enhver tvil. Å la forskere fra ulike fagdisipliner utfordre hverandre, er et viktig mottiltak. Det er derfor positivt at tverrfaglighet lenge har vært på moten, særlig hos NTNU, som har tatt flere konkrete grep for å legge til rette for dette. Men det gjenstår nok mye før dette er normen i norsk akademia – en sentral forutsetning er at forskernes tenkemåte endres.

Da jeg studerte i USA, jobbet jeg også hos en forskningsinstitusjon som samarbeidet med utdanningssektoren om å utvikle pedagogiske opplegg. Ett av fokusområdene var unges teknologiferdigheter, og sjefen min hadde ledet et prosjekt hvor man observerte hvordan unge selvlærte ”superbrukere” håndterte pc, mobiler, kameraer etc. og dokumenterte hvilke ferdigheter de hadde utviklet som følge av det. Funnene viste at disse ungdommene hadde kunnskap og evner som gjorde at de kunne hoppe forbi mange stadier i tradisjonelle utdanningsløp. Men hun var allikevel ikke fornøyd, fordi hun ikke skjønte hvorfor og hvordan de tilegnet seg disse evnene.

Hun begynte da å lete i publikasjoner fra hjerneforskere, og fant da ut at aktiviteter som utføres ofte, styrker signalveiene (nervefibre) mellom cellene som skal aktiveres for å utføre en oppgave. Nervefibrene fungerer som motorveier mellom cellene, og jo raskere signaler overføres, jo enklere er det for oss å utføre en oppgave (se kilder under). En mulig hypotese ble da at unge som brukte teknologi hyppig hadde skapt et sterkt og effektivt nettverk av hjernebaner som gjorde det lettere for dem å bruke teknologi, men også å løse andre oppgaver som krevde abstrakt tenkning. Hun er nå i dialog med ulike hjerneforskningsmiljøer for å få til et felles prosjekt som kan teste denne hypotesen.

Dette er et godt eksempel på hvordan samfunnsvitenskap og biologi bør fungere i samspill og styrke hverandre, for å produsere nyttig kunnskap. Mange av samfunnsvitenskapens funn vil sannsynligvis kunne bekreftes eller forklares av biologien, og dermed gi oss økt forståelse av menneskelig adferd. Nye metoder og teknologi vil i tiden fremover tillate oss å sprenge enda flere grenser for hva som er mulig å forstå, særlig innen biologien. Det verste vi kan gjøre er å stikke hodet i sanden og klynge oss til de gamle forklaringsmodellene våre. Det beste vi kan gjøre er å se de resultatene vi har opp i mot ny kunnskap, og søke nye forklaringer. Hva vi skal gjøre med denne nye kunnskapen, er noe vi blir nødt til å ta stilling til i nær fremtid. Sett fra denne vinkelen er ”Hjernevask” forut for sin tid ved å bryte tabuene knyttet til disse problemstillingene.

Det finnes to måter å få gjennomslag på; å spille etter reglene eller ta bakveier. Harald Eia har valgt det siste og lykkes med det. Skulle man tatt opp disse problemstillingene i faglige fora, ville omfanget og engasjementet i debatten vært langt fra det samme – om man da i det hele tatt hadde lykkes med å få en debatt. Dersom programmet har bidratt til økt bevissthet rundt viktigheten av tverrfaglig tenkning, har det livets rett.

Det er imidlertid ekstremt viktig å skille mellom hva som er deskriptivt (beskriver tingene slik de er) og hva som er normativt (altså peker på hvordan tingene burde være). Vitenskapen i seg selv skal kun være deskriptiv, men blir i mange tilfeller brukt som normativt faktagrunnlag for politikk og meninger. Skal man bruke forskning som beslutningsgrunnlag bør resultatene som et minimum være bekreftet av flere fagfelt.  Og vitenskapelige resultater bør aldri overstyre moralske verdier. Bare fordi det påviselig er fysiske forskjeller mellom menn og kvinner, betyr ikke det at vi skal gi opp målet om likestilling. Menneskets trang etter å kontrollere sine omgivelser er til tider altoverskyggende og kan være en av grunnene til spørmålene reist i Hjernevask vekker både frykt og sinne i oss.

Publisert i Adresseavisen 19.04.2010

Kilder om hjerneforskning:

McGill University, Canada, 2008; “The Brain from Top to Bottom”, 05/07/08, http://thebrain.mcgill.ca/

Gonzalez, Lerch, Lebiere, 2003; “Instance-based learning in dynamic decision making”, Cognitive Science 27 (2003) 591-635 , http://www.hss.cmu.edu/departments/sds/ddmlab/researchn.htm

Just and Varma, 2003, “The organization of thinking: What functional brain imaging reveals about the neuroarchitecture of complex cognition”, Cognitive, Affective & Behavioral Neuroscience,  http://www.ccbi.cmu.edu/reprints/reprints.htm

Newman, S. and Just, M., 2005; “The neural bases of intelligence: A perspective based on functional neuroimaging”, published in “Cognition and intelligenc: Identifying the mechanism of the mind”, New York: Cambridge University Press, http://www.ccbi.cmu.edu/reprints/reprints.htm

Jensen, Eric, 2000; “Brain-based Learning (Revised edition)”

Anderson, O.R. 1996; “A neurocognitive perspective on current learning theory and science instructional strategies”, published in Learning 1996

Corbin, Barry, 2008; “Unleashing the Potential of the Teenage Brain: 10 Powerful Ideas”, 2008, Corbin press

Denne uken kunne vi lese at barn begynner å bruke internett i stadig lavere alder.  Medietilsynet la frem rapporten ’Barn og digitale medier 2010’ som er en landsomfattende undersøkelse om barn og unges bruk av PC, Internett, mobil og elektroniske spill, hvor både barna selv og foreldre har deltatt. Rapporten viser blant annet en økning i andelen som brukte internett for første gang da de var 6 år eller yngre.

Tendensen til synkende alder finner vi også når vi ser på bloggerne, hvor det har vokst frem en ny generasjon bloggere; de såkalte “rosabloggerne”. Dette er ofte jenter i 13-20-årsalderen som skriver om hverdagslivet sitt, mote og sminke. Norges mest leste blogger, Voe (14) (Emilie Nereng), har i dag ca. 65.000 daglige lesere av bloggen sin. Det er flere enn TV2, som i snitt har 56.000 daglige brukere på sine nettsider!

Med fremveksten av fenomenet rosabloggere, har det også dukket opp en del nye problemstillinger. Populære bloggere blir ofte kontaktet av kommersielle aktører som ønsker at de skal skrive om produktene deres. Den svenske rosabloggeren Blondinbella skal ha tjent ca.5 mill. i året på annonser og produktomtaler på bloggen sin, som i 2008 ble lest av 200.000 per uke.  Det svenske Konsumentverket har flere ganger undersøkt bloggen til Blondinbella for brudd på markedsføringsloven, da hun har lagt inn omtale og bilder av produkter hun har mottatt betaling for å markedsføre uten å merke dette som reklame. Etter lignende beskyldninger, skrev Voe i januar et innlegg og forsikret leserne om at meningenes hennes ikke er til salgs og at hun kun skriver om produkter hun liker.

I februar lanserte Thomas Moen, en av de mest aktive bloggerne i Norge, og Rafiq Charania, gründer av Blogg.no, en Bloggplakat, etter modell fra pressens Vær Varsom-plakat. Bloggplakaten er et forsøk på å gi råd og veiledning til bloggere, blogglesere og annonsører i forhold til blogger med kommersielle budskap.  Bloggplakaten anbefaler bloggere å la være å selge meningene sine, ved å alltid omtale produkter på en ærlig måte og opplyse om når de har mottatt godtgjørelser eller produkter for å skrive om disse. Den påpeker også at bloggeren kan ha stor påvirkningskraft, særlig mot unge lesere og at dette er noe man bør ta hensyn til når man lager innholdet.

Bloggplakaten retter seg også mot lesere av blogger og oppfordrer dem til å være klare over at innhold kan være påvirket av tredjepart, at bloggere kan skrive om produkter de kan ha mottatt gratis og/eller har blitt betalt for å skrive om og at man bør stille seg kritiske til en bloggers meninger dersom bloggeren har mottatt produktet eller blitt betalt for å omtale det.

Tradisjonelle medier har hatt et klart skille mellom redaksjonelle og markedsmessige aktiviteter. I følge Vær Varsom-plakaten skal det redaksjonelle innholdet være helt blottet for kommersiell påvirkning, og all betalt kommunikasjon skal merkes som annonse. Dette praktiseres av alle de store mediehusene, selv om det stadig (særlig på nettet) gjøres forsøk på å tøye grensene. Nettavisen ble i 2009 dømt for brudd på Vær Varsom plakaten, etter å ha promotert et produkt for et firma de hadde et kommersielt forhold til i en redaksjonell artikkel.

I følge Medietilsynets rapport er under 5 prosent av foreldrene til barn i alderen 9-16 år opptatt av risiko knyttet til reklame i forbindelse med barnas nettbruk. Kanskje burde dette tallet vært høyere. Rapporten viser at barna selv er relativt bevisste på hva slags informasjon de legger ut om seg selv og andre, men bevissthet rundt reklame er ikke nevnt. Selv om dagens unge nok har et naturlig forhold til informasjon på internett og mange klarer å skille ekte innhold fra betalt innhold, vil grensene for hva som er reklame og ikke bli stadig mer utvisket, og utfordre barn og foreldre. Uten eksplisitte retningslinjer vil det lettere for useriøse bloggaktører å vinne frem, og det blir vanskelig å ta diskusjonen om når man går over grensen. Bloggplakaten er derfor er godt initiativ som viser at bloggerne er sitt ansvar bevisst og tar grep for å beholde troverdigheten til mediet.

Publisert i Adresseavisen.no 09.03.10

En bekjent av meg postet i forrige uke følgende melding på Twitter om sin nye jobb: «Veldig fornøyd etter min første uke hos Audi! Topp selskap, topp folk, topp biler : )». Hva er verdien av dette for Audi, som får positiv eksponering mot de 278 personene som følger hans oppdateringer på Twitter?

Majoriteten av dem er sannsynligvis som ham; høyt utdannede, engasjerte og i starten av karrieren, altså potensielle arbeidstakere hos Audi (og fremtidige kunder). Hva er verdien av at jeg (som en av de 278) nå siterer dette i en avis med 225000 lesere? Personlige anbefalinger blir stadig viktigere, ettersom plattformer for å dele ting på internett har gjort dem mer tilgjengelige. Vi stoler mer på vurderingen til en vi kjenner, enn på et polert markedsføringsbudskap utformet av godt betalte rådgivere.

Landskapet for markedsføring har endret seg radikalt etter at sosiale medier tok av rundt 2007. Tradisjonelt har det vært bedriftenes markedsavdelinger som har hatt kontrollen på hvordan selskapet fremstilles i media, mot kunder og mot arbeidssøkere. I en verden med sosiale medier blir deres rolle langt mer kompleks og utfordrende, ettersom selskapets ansatte nå har tilgang til å dele sine erfaringer fra arbeidshverdagen med alle sine venner og bekjente på blogger, Twitter og Facebook.

En venninne av meg er snart ferdig med utdannelsen sin, og er på jobbjakt. Hun er usikker på hvor hun vil jobbe, og bruker mye tid på å søke på nettet etter interessante arbeidsplasser. Hører hun om en aktuell jobb søker hun opp bedriften på Google og forsøker å finne informasjon om både det generelle omdømme, tidligere utførte prosjekter og de ansattes bakgrunn.

Her om dagen sa hun til meg at hun ideelt sett kunne tenkt seg å jobbe i en bedrift som Stormberg. Klesprodusenten, som selger billige turklær, har et uttalt ønske om å være en inkluderende bedrift som tar hensyn til både mangfold og miljø i sin virksomhet. Gründer og daglig leder for Stormberg, Steinar J. Olsen, er blant de mest aktive bedriftslederne på nettet. Han diskuterer samfunnsspørsmål og tar i mot innspill om bedriftens produkter på Twitter, og har også sin egen blogg hvor han skriver om det indre liv i organisasjonen og saker som engasjerer ham. De som leser om Stormberg på nettet vil derfor danne seg et bilde av et godt arbeidsmiljø med engasjerte ledere og ansatte.

Merkevarebygging vil fra nå av ikke lenger handle om å bygge opp et kunstig bilde av selskapet og produktene, det vil handle om å gi selskapet sjel og mening gjennom å personifisere merkevaren ved å profilere menneskene bak og gi et innblikk i selskapets hverdag.

Tabloidavisene har for lenge siden skjønt at vi mennesker tiltrekkes av det som oppleves nært og personlig. Organisasjoner som ønsker å tiltrekke seg dyktige medarbeidere, bør bruke samme teknikk. De ansatte kan bli de viktigste ambassadørene, og vil belønne selskaper som klarer å skape et godt arbeidsmiljø. Ved å la flere medarbeidere ta del i merkevarebyggingen, kan man skape et dypere og mer mangfoldig bilde av bedriften som appellerer til både kunder og potensielle arbeidstakere på en ny måte.

Dette kan kreve at man lager retningslinjer som definerer hva som er greit å kommunisere om i jobbsammenheng, for å sette en grense for hva ansatte kan uttale seg om. Det beste er imidlertid å satse på å bygge en kultur hvor de ansatte deler selskapets verdier og et arbeidsmiljø som gjør dem stolte av arbeidsplassen sin. Lar man dem da få lov til å dele engasjementet sitt med omverdenen, vil det bildet som fremstår utad blir både ekte og meningsfylt.

Publisert i Adresseavisen 27.01.2010

Den siste uken har vært preget av en stor global nyhetsbegivenhet: klimaforhandlingene i København. For første gang står vi overfor en utfordring som virkelig krever globalt samarbeid. Vi må både bli enige om hva som er problemet, hva som er løsningene og vi må etterhvert godta inngrep i vår personlige hverdag. Medier fra hele verden er til stede i København for å rapportere til sine respektive nasjonale publikum. Hvordan de lykkes med å formidle det globale perspektivet kan på lang sikt være avgjørende for å få igjennom store nok endringer.

Når man skal forhandle om noe er det viktig å ha en felles forståelse av situasjonen og ha tilgang til samme informasjon.  Uten at vi er klar over og tar inn over oss hvilke konsekvenser våre utslipp får for andre, er det umulig å komme frem til et resultat som gagner felleskapet. Evne til å føle empati med andre er blitt en sentral del av klimaproblematikken, og media spiller her en viktig rolle i å formidle hendelser fra andre deler av verden (f.eks. naturkatastrofer).

Media spiller også en viktig rolle som ”etterutdanning” for den voksne befolkningen som gjorde unna geografi og samfunnsfag for 20 år siden. Formidling av ny kunnskap om årsakene til klimaproblemene, og nye løsninger muliggjort ved teknologiutvikling, er en forutsetning for at vi som individer skal forstå hvorfor vi er nødt til å endre måten vi lever på.

Globale løsninger krever politikere som tør å ta upopulære beslutninger og stå i mot lobbyister.  Lederne som forhandler i København er avhengig av støtte fra opinionen i sine hjemland for de avtalene og kompromissene de inngår. I sin rapport ”101 løsninger” nevner Bellona ”Politiske ledere med mot” som løsning nr.100 for å lykkes med reduksjon i utslipp. Søndag sendte norske miljøorganisasjoner et samlet brev til miljøvernminister Erik Solheim, hvor de ba Norges forhandlingsdelegasjon slutte å skylde på utviklingslandene og gå foran med et godt eksempel på at i-landene må ta større utslippsforpliktelser. I land hvor man praktiserer sensur av mediene, som for eksempel Kina, vil man ikke kunne forvente at opinionen presser frem en global miljøpolitikk nedenifra, slik opinionen i vestlige land har gjort.

Teknologi og distribusjon av nyheter gjennom globale nyhetsbyråer gjort at informasjon i dag spres raskt på globalt nivå og forsterker felles begreper og referanser. Imidlertid vil nasjonale og lokale medier tilpasse nyhetene til sine publikum, og gjøre dem relevante ved å relatere dem til lokale forhold og problemstillinger.  Går mediene for langt i å vinkle globale nyheter ut i fra lokale interesser, vil ikke grasrota få den informasjonen de trenger for å kunne legge press på politikerne for å få på plass globale løsninger.

Vi trenger medier med mot som tør å drive opinionen i en retning som tillater politikerne å inngå avtaler som tradisjonelt ville blitt upopulære. Lokale medier vil spille en stadig viktigere rolle som brobygger mellom det globale og det lokale. Ved å gjøre informasjon om det som skjer på globalt plan forståelig for lokale lesere, kan man skape støtte til globale løsninger. Ved å relatere det til lokale forhold kan man skape endring på lokalt nivå.

I større grad enn før, vil nå media spille en viktig rolle som opinionsdanner gjennom å spre kunnskap om problemet, informere om tilgjengelige løsninger og formidle hendelser som skaper empati for mennsker som rammes hardere av problemene enn oss.

Publisert i Adresseavisen 16.12.2009

Kilde: Lisbeth Clausen; “Localizing the Global: ‘Domestication’ Processes in International News Production“, Media Culture Society 2004; 26; 25

”Selvsagt var det umulig å vite om en ble iakttatt i et bestemt øyeblikk. En kunne bare gjette seg til hvor ofte og etter hvilket system Tankepolitiet tappet en individuell linje. Det var til og med tenkelig at det voktet alle og enhver hele tiden. Men i hvertfall kunne det tappen ens linje når som helst det ønsket det.  En måtte leve – en levde takket være en vane som ble et instinkt – under den forusetning at hver lyd en laget ble hørt og hver bevegelse gransket, unntatt i mørke.”

I 1949 skrev George Orwell romanen ”1984” hvor han beskrev det totalitære regimet Oceania, et samfunn hvor borgerne overvåkes kontinuerlig for å sikre lojalitet og underdanighet til Partiet og dets regler. Hans dystre fremtidsvisjon har hittil forblitt fiksjon, men  kan nå være i ferd med å rykke et steg nærmere å bli en realitet.

EU vedtok i 2005 Datalagringsdirektivet, som pålegger alle medlemsland å lagre opplysninger om all datatrafikk i minimum seks måneder og inntil to år. I dag må slike data slettes etter tre uker. Direktivet medfører at man vil lagre data om mottaker og geografisk posisjon ved telefonsamtaler og e-post og logge all internettbruk for alle borgere. Begrunnelsen bak direktivet er at det skal bidra til å bekjempe terrorisme og avdekke kriminalitet. Men er dette er mål som rettferdiggjør en slik inngripen i personvernet?

Livene våre foregår i større og større grad i elektroniske plattformer. Enkelt dager tilbringer jeg sannsynligvis 70% av min våkne tid foran en PC, med e-post, chat, Facebook, Google, nettsider og dokumenter lagret på nettet. I fremtiden kommer flere og flere offentlige tjenester til å gå via internett; skoleundervisning, legekonsultasjoner, elektronisk valg. Den offentlige samfunnsdebatten er i stor grad allerede flyttet fra avisspaltene til blogger og diskusjonsforum på nett. Vil vi utfolde oss like uhemmet på nettet dersom vi vet at alle nettsider man besøker og alt man gjør på nettet blir lagret og kan bli gjort tilgjengelig for myndighetene?

Fra en situasjon i dag hvor man kun overvåker personer som mistenkes for kriminalitet, vil det nye direktivet slik det foreligger medføre at alle overvåkes. Lagring av slike data forutsetter gode systemer som forhindrer at data misbrukes eller kommer på avveie. Erfaring har vist at dette er vanskelig i praksis. Etter at Storbritannia i 2003 utvidet overvåknings- og kommunikasjonskontrollfullmaktene, har det skjedd en dramatisk økning i begjæringer om tilgang til privatpersoners telefondata og e-postdata, i enkelte tilfeller for å avdekke helt bagatellmessige forhold, som trygdemisbruk og lignende. Så lenge data finnes, vil man være avhengig av en streng definisjon på hva slags kriminalitet som er alvorlig nok til å få utlevert data om en person, og et byråkrati/rettsystem som ikke kan manipuleres til å gi etter over tid.

Lovens funksjon er å legge begrensninger på politikerne og byråkratenes handlingsrom og myndighet. Når EU nå pålegger Norge å endre grunnloven på en måte som svekker personvernet, øker myndighetenes maktpotensial og kan stride imot menneskerettighetene er det grunn til å reagere.

Gjennom den nystartede kampanjeorganisasjonen ”Stopp Datalagringsdirektivet” har engasjerte personer meldt seg til å belyse de mange tekniske, juridiske og filosofiske aspekter ved temaet gjennom innlegg på nettsider, blogger og i aviser. Til deg som er interessert i å vite mer anbefaler jeg å gå inn på http://stoppdld.no hvor du finner informasjon fra flere kilder.

Det som er viktig, er at vi klarer å holde fokus på at dette ikke bare er en teknisk eller juridisk problemstilling, men også et fundamentalt spørsmål om vår tillit til myndighetene som garantist for vår personlige frihet, og hvordan vi veier personvern opp mot kriminalitetsbekjempelse. Det er viktig å forstå at dette er et vedtak som vil kunne endre samfunnet vårt på lang sikt. Mange av oss har lest ”1984”, men kanskje er det på tide å plukke den frem fra bokhylla igjen.

Publisert i Adresseavisen 06.11.2009

Kilder:

Stopp Datalagringsdirektivet: http://stoppdld.no

Blogger Jon Wessel-Aass: http://jonwaa-uhuru.blogspot.com/

Samfundet.no: http://www.samfundet.no/blogg/innlegg/89

Adressa:  http://www.adressa.no/nyheter/innenriks/article1406639.ece

The Independent: http://www.independent.co.uk/opinion/leading-articles/leading-article-time-to-dismantle-our-surveillance-society-1770287.html

- Lav arbeidsmoral gir økt fravær, skriver Aftenposten på forsiden søndag 27.september. Samfunnsmedisiner Ivar Sønbø Kristiansen spår at arbeidsfraværet vil øke fremover, og at en mulig årsak er mindre pliktfølelse over arbeidslivet og endrede holdninger til arbeid. Spådommen støttes av tall fra NAV, som viser at det totale sykefraværet har økt med 6% bare i løpet av det siste året. Det som imidlertid er mest alarmerende, er at kategorien som øker mest er fravær grunnet psykiske lidelser. Siden 2001 har den største økningen kommet i diagnosene for lettere psykiske lidelser, hvor antall sykefraværstilfeller er mer enn doblet.

Norge har i løpet av de siste tiårene gått fra å være et industriland til å bli en servicenasjon, hvor produksjonen i økende grad baseres på kunnskap og menneskelige ressurser. Kravene til formell kompetanse og utdanning er blitt høyere i de fleste typer jobber, og mer personlig tankearbeid, kreativitet og kommunikasjon kreves av den enkelte arbeidstaker.

I motsetning til når man står ved et samlebånd eller driver fysisk arbeid, må man i kunnskapsbaserte jobber bruke sin personlighet i langt større grad. Man må gi mer av seg selv, og det blir stadig vanskeligere å skille mellom jobb og personlighet. Da er man i en sårbar posisjon, hvor motstand og kritikk man møter i jobbsituasjon lett kan tas personlig.

I tillegg endres teknologi og markeder så raskt at mange jobber med nye oppgaver og problemstillinger man ikke kan noe om. Mye tyder på at følelse av utilstrekkelighet over tid kan føre til både psykisk og fysisk sykdom. Ekstra utsatt blir man også i situasjoner som finanskrisen – NAV mener blant annet at omstillingsprosessene i privat sektor det siste året har sammenheng med økningen i sykefravær blant menn.

En annen tendens, spesielt blant unge, er at karrierejag og jobboppofrelse for pengenes skyld ikke nødvendigvis er like viktig lenger og at man i økende grad heller legger vekt på å ha meningsfylte oppgaver og ha det morsomt på jobb allerede fra man er nyutdannet.

Kanskje taler dette for at bedriftsledere og politikere bør tenke bredere enn bare kontroll av sykefravær og avtaler om inkluderende arbeidsliv for å hindre psykiske problemer blant arbeidstakerne. Hvilke områder kan man jobbe med?

• Ledelsesstil - Ledere må skape trygghet hos de ansatte og bygge selvtillit gjennom åpenhet, gjennomsiktighet og ros, i kombinasjon med tydelige krav og konstruktiv oppfølging. I tillegg er det viktig å forhindre mobbing og skape et godt sosialt miljø.
• Arbeidsmiljø – Man kan legge til rette for arbeidsformer som gjør det morsomt å være på jobb og lar ansatte jobbe sammen og bruke hverandres styrker. Dette kan motvirke økt press på den enkelte som følge av økte effektivitetskrav. Det er også lurt å innføre systemer som motvirker brannslukking og stress, gjennom tydelige prosesser og rutiner som hjelper de ansatte å holde kontroll og unngå å bli overveldet.
• Kontinuerlig kompetanseheving – Ansatte bør mulighet til å tilegne seg den kunnskapen som behøves i jobben underveis, gjennom etterutdanning og kursing.
• Mening og motivasjon – Det blir viktig å bygge en kultur som gjør at de ansatte får engasjement for og kan identifisere seg med organisasjonens mål, samt at hver enkelt føler at jobben de gjør er meningsfylt og en del av en større helhet.

Vi tilbringer 50% av vår våkne tid på jobb, og dersom denne tiden preges av usikkerhet og utrygghet er det ikke rart at det gir utslag i psykisk lidelser. Min spådom er at neste generasjon arbeidstakere til stille langt høyere krav til at denne tiden skal brukes på en måte som både gir profesjonell og personlig utvikling og nytte. Jeg tror ikke at dette handler om lav arbeidsmoral, men er et resultat av at kunnskapssamfunnet har brakt med seg nye utfordringer i arbeidslivet, i tillegg til nye mål for livskvalitet og selvrealisering som arbeidsgivere bør forholde seg til.

Publisert i Adresseavisen 01.10.09

Hvor lenge siden er det du kom over et produkt og tenkte ”Wow! Det MÅ jeg bare ha?”. For meg skjedde det i vår, ved lanseringen av en ny musikkavspillingstjeneste kalt Spotify. Tjenesten lar deg spille av musikk direkte fra internett fra en katalog på millioner av sanger, uten å måtte gjøre deg selv til kriminell ved å laste ned ulovlig. I tillegg har jeg tilgang til musikkbiblioteket og spillelistene overalt, enten jeg er hjemme, på jobb eller på fest.

Spotify er kanskje det beste eksempelet på hvordan gründerbedrifter ofte er flinkere enn etablerte bedrifter til å se at verden har endret seg og det derfor har oppstått et nytt behov i markedet. Før var det vanskelig å få tak i musikk, derfor ble plateselskapene opprettet for å masseprodusere musikk som folk kunne kjøpe. Nå har jeg imidlertid ikke behov for å eie musikken lenger, jeg vil bare høre på den når jeg ha behov for det. Plateselskapene har imidlertid nektet å innse at verden har endret seg for godt, og at livsgrunnlaget for forretningsmodellen deres er innskrenket – dermed la de veien åpen for Spotify.

Det er forståelig nok en utfordring for etablerte bedrifter å redefinere seg selv når markedet endrer seg. Hva slags produkt man leverer, hvordan man leverer det og hvilke kunder man leverer til, bestemmer hvordan organisasjonen må se ut, hvilken kompetanse man trenger og hva slags kostnadsstruktur man har (alt dette kalles forretningsmodellen). Jo større en organisasjon blir, jo vanskeligere er det å titte opp fra tastaturet, kikke ut vinduet og innse at det man driver med ikke gir mening lenger fordi verden utenfor er forandret. I enkelte tilfeller, som i platebransjen, har produktet i seg selv ikke lenger verdi. I andre tilfeller, som i mediebransjen, blir man utfordret av nye aktører som kan fylle brukerens behov på en lang billigere måte enn det de tradisjonelle nyhetsorganisasjonene er rigget for. Valget står da mellom å stikke hodet i sanden og tviholde på den gamle forretningsmodellen (slik plateselskapene gjør når de jager fildelere) eller spørre brukerne hvordan de skulle ønske at produktene så ut og tilpasse organisasjonen etter dette.

Selskapene som har lykkes etter årtusenskiftet har det til felles at de er kompromissløse på å levere verdi til brukeren på en enkel måte. Google brøt med alle konvensjonelle standarder for portaler da de lanserte sin søkeside med bare en logo og et søkefelt. De hadde skjønt at bare de enkelt la til rette for at brukerne kunne gjøre det de ønsket å gjøre, ville brukerne på sikt bli lojale nok til at de ville finne en måte å tjene penger på.

På lang sikt er det ikke bærekraftig å levere produkter som ikke har reell verdi eller ikke tar kunden på alvor. Finanssektoren oppdaget dette da man i stedet for å lage nye meningsfylte produkter, fortsatte å selge dårlige produkter, man bare pakket dem inn på en ny måte for å skjule det. Flyselskapet United oppdaget dette da de ødela musikeren Dave Carrolls gitar under frakt og nektet å erstatte den. Carroll spilte inn sangen ”United Breaks Guitars” (”United ødelegger gitarer”) og la musikkvideoen ut på YouTube hvor den nå er sett 4,7 millioner ganger. Verre PR har vel knapt noen opplevd…

Dagens informasjonssamfunn karakteriseres nettopp ved at makten har blitt flyttet fra produsentene til brukerne. Kjære bedrifter, kunder i det 21. århundre er kravstore, illojale og arrogante. Lag produkter som jeg vil ha og har bruk for! Ikke ting dere synes er tøffe, nyttige eller smarte. Hvis jeg er misfornøyd med produktet eller servicen, forteller jeg det til alle jeg kjenner på internett. Hvis dere ikke lager produktene jeg vil ha, finner jeg en annen måte å få tak i dem på. I den nye verden finnes det kun én konkurransefordel: å være best til å lage produkter som lar brukeren fylle sine behov.

Publisert i Adresseavisen 10.08.09

I 2006 vedtok EU direktivet om datalagring, som tvinger medlemslandene til å lagre opplysninger om all elektronisk kommunikasjon i minimum seks måneder.  I fjor sommer diskuterte Europaparlamentet en resolusjon som anbefalte å avklare bloggeres juridiske ansvar, noe som av mange mente betydde at man ville at alle bloggere skulle registreres og ha en ansvarlig redaktør. Forslaget ble vedtatt av parlamentets kulturkomité og kom så langt som til plenumsdiskusjon i parlamentet før dette punktet i resolusjonen ble kraftig endret. EU-politikerne klarte imidlertid å hisse på seg hele bloggosfæren og gjøre det tydelig at de ikke hadde forståelsen som gjorde dem verdige til å representere internettgenerasjonens interesser.

Så i år tok man saken i egne hender. Piratene ble det største partiet blant de under 30 år. Partiet har ikke fått lov å delta i valgsendingene på TV og har kun brukt nettet som arena for valgkampen. Knapt noe kunne vel illustrert bedre at denne gruppen ikke føler at saken dere blir tatt på alvor, og at tradisjonell politikk skjer utenfor de rammene de ferdes i til daglig (internett).

En annen gruppe som gjorde det sterkt under EU-valget, var de radikale høyrepartiene. Skepsis mot økende innvandring, frykt for islam og manglende integrering preget både resultatene fra Storbritannia og Nederland. I Øst-Europa utpreget nasjonalismen seg, som i Ungarn hvor nasjonalistpartiet Jobbik fikk 14,7% av en oppslutning på 36%.

Disse partiene har fanget opp strømninger i befolkningen som ikke nødvendigvis er akseptert som legitime og kanskje derfor flyr under radaren til de mer moderate partiene. Mens andre har avfeid dette som latterlige holdninger, har de radikale partiene vært flinke til å forholde de seg til realitetene i hva folk flest føler, samme hvor politisk ukorrekt det måtte være.

Hva har så disse to trendene til felles? Som i næringslivet, bidrar konkurranse til å øke kravet til innovasjon hos de etablerte aktører.  Protest- og populistpartiene har en nødvendig rolle gjennom å fungere som ventil for grupper som ikke vinner frem i de tradisjonelle partidemokratiene. Ulempen med et tradisjonelt parti tuftet på sterk ideologi og med en profesjonell organisasjon, er at kravene for å få gjennomslag for nye saker og utradisjonelle meninger kan bli høye. Det stiller krav til at man systematisk arbeider med å fange opp signaler om hvilke holdninger som preger ulike grupper i samfunnet og klarer å ta eierskap til problemet i stedet for å fremmedgjøre holdningene. De etablerte partiene har nemlig en viktig funksjon i å finne løsninger som er en del av helhetlig politikk og ideologi og derfor er bra for alle grupper på lang sikt, noe nisjepartier og populistpartier ikke alltid fokuserer på.

Vi kommer til å bli stilt overfor stadig flere nye utfordringer som ikke har noe riktig svar de neste årene. Globalisering, finanskrise, klimaendringer og en stadig mer digital hverdag bringer alle nye problemstillinger med seg. Dersom de etablerte partiene ikke klarer å ta eierskap til disse, står de i fare for å oppfattes som fjerne, vage og fremmedgjørende for velgere som er mindre opptatt av ideologi og mer opptatt av ting som berører dem i hverdagen – noe som igjen kan resultere i lav valgoppslutning og/eller høy oppslutning til protestpartier.

Publisert i Adresseavisen 17.06.09

Sosiale nettjenester har den siste tiden fått et formidabelt løft, etter at statsminister Jens Stoltenberg, kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell og kjendiser som Oprah Winfrey og Britney Spears har tatt i bruk mikrobloggingstjenesten Twitter.

Twitter, som betyr «kvitre» på norsk, lar brukerne sende ut meldinger på under 140 tegn om hva de gjør, hva de mener og hvor de er. Helt gratis. Og uten reklame. Men en slik tjeneste er langt fra gratis å drive, tvert i mot taper man penger for hver nye bruker. I februar mottok Twitter investeringskapital tilsvarende 210 millioner kroner. Disse investorene forventer å få pengene sine tilbake med en avkastning på over 30 prosent. Twitter må altså før eller siden begynne å tjene penger – store penger. Det samme gjelder andre nettjenester.

Siden internett ble åpnet for kommersielle aktører, har et utall forretningsmodeller blitt prøvd ut med mer eller mindre hell. Annonsemodellen ble sett på som redningen. Tusenvis av nettsider og tjenester ble lansert med håp om å skaffe nok reklameinntekter til å finansiere utvikling og produksjon av innhold. Men i motsetning til reklame i trykte medier har internettreklame et stort problem: Oppmerksomhet. Når vi surfer på nettsider, scanner vi over siden for å finne det vi leter etter, heller enn å betrakte hvert element i tur og orden. I tillegg er mengden av annonseplass uendelig. Annonsører er da naturlig nok ikke interessert i å betale like høy pris som for en trykt annonse.

I 2001 ble det klart at dette ikke var en bærekraftig modell for alle, og dot.com-markedet krasjet.

Snart ti år etter er internettbransjen på mange måter fortsatt preget av «dagen derpå» og de lærdommer man gjorde seg rundt mulighetene til å tjene penger. Dette har stilt eiere av nettsider og tjenester overfor en utfordring. Enten må man finne en måte å levere mer effektiv reklame på, eller man må finne alternative måter å tjene penger på (noe som har vist seg å være vanskelig). For å levere relevant reklame trenger man nemlig å vite hvem du er, hva du interesserer deg for og hvor du bor.

Vinneren etter at it-boblen sprakk, ble Google, som i 2002 lanserte søkeordsbasert reklame. De har siden rullet ut tjenester som kan hjelpe deg med stort sett alt du trenger på nettet; søk, mail, kartsøk, blogger, video og mer. At du bruker samme innloggingskonto på alt dette tillater Google å samle en mengde data om hvem du er og hvilket brukermønster du har.

Nettsamfunnet Facebook har fått brukerne til å gi fra seg nettopp denne informasjonen frivillig, og kan dermed vise reklame rettet mot akkurat deg. Men dette har ikke kommet gratis. Mot at brukerne gir fra seg data, gir Facebook dem muligheten til å laste opp bilder og videoer gratis. Baksiden ved denne modellen er at kostnadene ved å tilby brukerne gratis lagringsplass for bilder og video hittil har oversteget annonseinntektene. Og da må noe gjøres. Facebook forsøkte i vinter å endre sine brukervilkår for å få juridisk rett til å bruke alt innholdet til brukerne som de vil, bare begrenset av personvernet. Aktive brukere reagerte, og mobiliserte nok motstand til at ledelsen i Facebook endret villkårene tilbake.

Dette illustrerer at den økonomiske situasjonen hos flere av de store internettaktørene er presset. Vi kan derfor forvente at nye tjenester som lanseres, har en klar hensikt om å tjene mer penger. For oss som brukere kan det bety at vi får bedre produkter og mer relevant reklame, men det kan også bety at data om oss brukes på uønskede måter. Eller at vi må belage oss på å betale for tjenester. De færreste tjenester kan eksistere gratis over tid. Derfor er det viktig å være bevisst på hvilke data vi gir fra oss og ha forståelse for hvordan de brukes.

Publisert i Adresseavisen 24.04.09

Akkurat nå jobber et par hundre studenter på spreng med å arrangere konsert, lage mat, eller fasilitere workshop. Forelesninger og lesesal får seile sin egen sjø, dette er viktigere. For 10.gang arrangeres den internasjonale studentfestivalen i Trondheim (ISFiT) av 400 Trondheimsstudenter, uten at noen får en krone i lønn. Hvorfor velger så mange studenter å ofre fritid, studieprogresjon, helse, og penger for å jobbe gratis? Og hva kan ”de voksne” i arbeidslivet lære av studentenes måte å jobbe på?

Studietiden er en periode av livet hvor man formes som menneske og prøver å finne ut hva man ønsker å gjøre. Etter 12 års standardisert skolegang får man endelig muligheten til å velge selv hva man vil lære og hvordan man vil lære det. Studentene som kommer til Trondheim er blant de mest ressurssterke og ambisiøse menneskene i Norge og mange brenner for noe, enten det er klatring, korsang, politikk eller foto. Studentorganisasjonene i Trondheim gir studentene en arena hvor de kan få utløp for engasjementet sitt samtidig som de tilegner seg kompetanse som de aldri kunne fått på skolen. Går man bak kulissene i studentorganisasjonene, vil man finne at studentene utvikler egenskaper som kommunikasjonsevne, prioritering av tid og innstats, langsiktig planlegging, forståelse for organisasjonspolitikk, møtekultur og forhandling. Gjennom å prøve nye ting og utfordre seg selv bygger man selvtillit ved å oppleve gradvis mestre nye ting.

I denne fasen av livet er det knapt noe som er så motiverende som å ha en visjon og se den bli realisert. En del av å bli et helt menneske er å få utløp for den iboende trangen til å skape noe. Folk som jobber frivillig må ha en sterk indre motivasjon og engasjement for den jobben de gjør, og legger dermed sjela i å gjøre en god jobb. Som leder må man da nødvendigvis praktisere en annen lederstil enn det som kreves i en vanlig bedrift. Man må lytte til alle ideer, sørge for å gi folk eierskap til oppgavene de utfører og sørge for at alle blir sett. Studentorganisasjonene har derfor en kultur for prosjektarbeid som gjør at ingen idé er for vill og gal, der det er lov å ha visjoner og hvor man har en enorm gjennomføringskraft.

Hva kan så næringslivet lære av dette? I en tid hvor etablerte bedrifter stadig utfordres, blir evne til å handle raskt og tenke innovativt stadig viktigere. Jeg tror næringslivet og det offentlige har mye å lære av studentorganisasjonenes effektivitet og evne til nyskapning. Først og fremst bør man lære ved å ansette nyutdannede studenter med organisasjonserfaring og gi dem reell innflytelse. Næringslivet bør se på unge som en kilde til innovasjon og nyttiggjøre seg deres engasjement gjennom å lytte til ideene deres, gi dem ansvar og spillerom, samt oppfordre dem til å utfordre det etablerte. Desmond Tutu sa i sin tale under åpningen av ISFiT på lørdag: ”Ikke la oss gamle påvirke dere med vår kynisme”. Når man som ung og nyutdannet kommer inn i en jobbsituasjon er det lett å innordne seg i etablerte rutiner og tankemåter, med mindre man blir oppfordret til annet. Da går man som leder glipp av en viktig mulighet til å få et nytt blikk på virksomheten sin, og man går glipp av et engasjement som smitter.

I en alder av 20-25 år blir mange studenter ledere med både et personal- og økonomiansvar som man ikke ville fått før etter mange år i arbeidslivet. Man lærer seg ganske enkelt å ta ansvar, og gjøre det som kreves for å oppnå resultater. I tillegg ser man ofte løsninger og muligheter heller enn hindringer. Den kompetansen studenter tilegner seg gjennom engasjement i organisasjoner som ISFiT, UKA og Samfundet, bør derfor verdsettes høyt av arbeidsgivere.

Publisert i Adresseavisen 25.02.09