Hvordan kan vi unngå psykiske lidelser i arbeidslivet?

- Lav arbeidsmoral gir økt fravær, skriver Aftenposten på forsiden søndag 27.september. Samfunnsmedisiner Ivar Sønbø Kristiansen spår at arbeidsfraværet vil øke fremover, og at en mulig årsak er mindre pliktfølelse over arbeidslivet og endrede holdninger til arbeid. Spådommen støttes av tall fra NAV, som viser at det totale sykefraværet har økt med 6% bare i løpet av det siste året. Det som imidlertid er mest alarmerende, er at kategorien som øker mest er fravær grunnet psykiske lidelser. Siden 2001 har den største økningen kommet i diagnosene for lettere psykiske lidelser, hvor antall sykefraværstilfeller er mer enn doblet.

Norge har i løpet av de siste tiårene gått fra å være et industriland til å bli en servicenasjon, hvor produksjonen i økende grad baseres på kunnskap og menneskelige ressurser. Kravene til formell kompetanse og utdanning er blitt høyere i de fleste typer jobber, og mer personlig tankearbeid, kreativitet og kommunikasjon kreves av den enkelte arbeidstaker.

I motsetning til når man står ved et samlebånd eller driver fysisk arbeid, må man i kunnskapsbaserte jobber bruke sin personlighet i langt større grad. Man må gi mer av seg selv, og det blir stadig vanskeligere å skille mellom jobb og personlighet. Da er man i en sårbar posisjon, hvor motstand og kritikk man møter i jobbsituasjon lett kan tas personlig.

I tillegg endres teknologi og markeder så raskt at mange jobber med nye oppgaver og problemstillinger man ikke kan noe om. Mye tyder på at følelse av utilstrekkelighet over tid kan føre til både psykisk og fysisk sykdom. Ekstra utsatt blir man også i situasjoner som finanskrisen – NAV mener blant annet at omstillingsprosessene i privat sektor det siste året har sammenheng med økningen i sykefravær blant menn.

En annen tendens, spesielt blant unge, er at karrierejag og jobboppofrelse for pengenes skyld ikke nødvendigvis er like viktig lenger og at man i økende grad heller legger vekt på å ha meningsfylte oppgaver og ha det morsomt på jobb allerede fra man er nyutdannet.

Kanskje taler dette for at bedriftsledere og politikere bør tenke bredere enn bare kontroll av sykefravær og avtaler om inkluderende arbeidsliv for å hindre psykiske problemer blant arbeidstakerne. Hvilke områder kan man jobbe med?

• Ledelsesstil - Ledere må skape trygghet hos de ansatte og bygge selvtillit gjennom åpenhet, gjennomsiktighet og ros, i kombinasjon med tydelige krav og konstruktiv oppfølging. I tillegg er det viktig å forhindre mobbing og skape et godt sosialt miljø.
• Arbeidsmiljø – Man kan legge til rette for arbeidsformer som gjør det morsomt å være på jobb og lar ansatte jobbe sammen og bruke hverandres styrker. Dette kan motvirke økt press på den enkelte som følge av økte effektivitetskrav. Det er også lurt å innføre systemer som motvirker brannslukking og stress, gjennom tydelige prosesser og rutiner som hjelper de ansatte å holde kontroll og unngå å bli overveldet.
• Kontinuerlig kompetanseheving – Ansatte bør mulighet til å tilegne seg den kunnskapen som behøves i jobben underveis, gjennom etterutdanning og kursing.
• Mening og motivasjon – Det blir viktig å bygge en kultur som gjør at de ansatte får engasjement for og kan identifisere seg med organisasjonens mål, samt at hver enkelt føler at jobben de gjør er meningsfylt og en del av en større helhet.

Vi tilbringer 50% av vår våkne tid på jobb, og dersom denne tiden preges av usikkerhet og utrygghet er det ikke rart at det gir utslag i psykisk lidelser. Min spådom er at neste generasjon arbeidstakere til stille langt høyere krav til at denne tiden skal brukes på en måte som både gir profesjonell og personlig utvikling og nytte. Jeg tror ikke at dette handler om lav arbeidsmoral, men er et resultat av at kunnskapssamfunnet har brakt med seg nye utfordringer i arbeidslivet, i tillegg til nye mål for livskvalitet og selvrealisering som arbeidsgivere bør forholde seg til.

Publisert i Adresseavisen 01.10.09

Gammel klisjé har fått ny mening i dagens informasjonssamfunn

Hvor lenge siden er det du kom over et produkt og tenkte ”Wow! Det MÅ jeg bare ha?”. For meg skjedde det i vår, ved lanseringen av en ny musikkavspillingstjeneste kalt Spotify. Tjenesten lar deg spille av musikk direkte fra internett fra en katalog på millioner av sanger, uten å måtte gjøre deg selv til kriminell ved å laste ned ulovlig. I tillegg har jeg tilgang til musikkbiblioteket og spillelistene overalt, enten jeg er hjemme, på jobb eller på fest.

Spotify er kanskje det beste eksempelet på hvordan gründerbedrifter ofte er flinkere enn etablerte bedrifter til å se at verden har endret seg og det derfor har oppstått et nytt behov i markedet. Før var det vanskelig å få tak i musikk, derfor ble plateselskapene opprettet for å masseprodusere musikk som folk kunne kjøpe. Nå har jeg imidlertid ikke behov for å eie musikken lenger, jeg vil bare høre på den når jeg ha behov for det. Plateselskapene har imidlertid nektet å innse at verden har endret seg for godt, og at livsgrunnlaget for forretningsmodellen deres er innskrenket – dermed la de veien åpen for Spotify.

Det er forståelig nok en utfordring for etablerte bedrifter å redefinere seg selv når markedet endrer seg. Hva slags produkt man leverer, hvordan man leverer det og hvilke kunder man leverer til, bestemmer hvordan organisasjonen må se ut, hvilken kompetanse man trenger og hva slags kostnadsstruktur man har (alt dette kalles forretningsmodellen). Jo større en organisasjon blir, jo vanskeligere er det å titte opp fra tastaturet, kikke ut vinduet og innse at det man driver med ikke gir mening lenger fordi verden utenfor er forandret. I enkelte tilfeller, som i platebransjen, har produktet i seg selv ikke lenger verdi. I andre tilfeller, som i mediebransjen, blir man utfordret av nye aktører som kan fylle brukerens behov på en lang billigere måte enn det de tradisjonelle nyhetsorganisasjonene er rigget for. Valget står da mellom å stikke hodet i sanden og tviholde på den gamle forretningsmodellen (slik plateselskapene gjør når de jager fildelere) eller spørre brukerne hvordan de skulle ønske at produktene så ut og tilpasse organisasjonen etter dette.

Selskapene som har lykkes etter årtusenskiftet har det til felles at de er kompromissløse på å levere verdi til brukeren på en enkel måte. Google brøt med alle konvensjonelle standarder for portaler da de lanserte sin søkeside med bare en logo og et søkefelt. De hadde skjønt at bare de enkelt la til rette for at brukerne kunne gjøre det de ønsket å gjøre, ville brukerne på sikt bli lojale nok til at de ville finne en måte å tjene penger på.

På lang sikt er det ikke bærekraftig å levere produkter som ikke har reell verdi eller ikke tar kunden på alvor. Finanssektoren oppdaget dette da man i stedet for å lage nye meningsfylte produkter, fortsatte å selge dårlige produkter, man bare pakket dem inn på en ny måte for å skjule det. Flyselskapet United oppdaget dette da de ødela musikeren Dave Carrolls gitar under frakt og nektet å erstatte den. Carroll spilte inn sangen ”United Breaks Guitars” (”United ødelegger gitarer”) og la musikkvideoen ut på YouTube hvor den nå er sett 4,7 millioner ganger. Verre PR har vel knapt noen opplevd…

Dagens informasjonssamfunn karakteriseres nettopp ved at makten har blitt flyttet fra produsentene til brukerne. Kjære bedrifter, kunder i det 21. århundre er kravstore, illojale og arrogante. Lag produkter som jeg vil ha og har bruk for! Ikke ting dere synes er tøffe, nyttige eller smarte. Hvis jeg er misfornøyd med produktet eller servicen, forteller jeg det til alle jeg kjenner på internett. Hvis dere ikke lager produktene jeg vil ha, finner jeg en annen måte å få tak i dem på. I den nye verden finnes det kun én konkurransefordel: å være best til å lage produkter som lar brukeren fylle sine behov.

Publisert i Adresseavisen 10.08.09

Ved valget til EU-parlamentet nylig fikk det svenske Piratpartiet 7,1% av stemmene og får nå én representant i EU-parlamentet. De gikk til valg på økt personvern på internett, en sak som opptar stadig flere i en tid hvor stadig mer informasjon om våre brukermønstre blir registrert og lagret. Men hvorfor så de seg nødt til å opprette et eget parti?

I 2006 vedtok EU direktivet om datalagring, som tvinger medlemslandene til å lagre opplysninger om all elektronisk kommunikasjon i minimum seks måneder.  I fjor sommer diskuterte Europaparlamentet en resolusjon som anbefalte å avklare bloggeres juridiske ansvar, noe som av mange mente betydde at man ville at alle bloggere skulle registreres og ha en ansvarlig redaktør. Forslaget ble vedtatt av parlamentets kulturkomité og kom så langt som til plenumsdiskusjon i parlamentet før dette punktet i resolusjonen ble kraftig endret. EU-politikerne klarte imidlertid å hisse på seg hele bloggosfæren og gjøre det tydelig at de ikke hadde forståelsen som gjorde dem verdige til å representere internettgenerasjonens interesser.

Så i år tok man saken i egne hender. Piratene ble det største partiet blant de under 30 år. Partiet har ikke fått lov å delta i valgsendingene på TV og har kun brukt nettet som arena for valgkampen. Knapt noe kunne vel illustrert bedre at denne gruppen ikke føler at saken dere blir tatt på alvor, og at tradisjonell politikk skjer utenfor de rammene de ferdes i til daglig (internett).

En annen gruppe som gjorde det sterkt under EU-valget, var de radikale høyrepartiene. Skepsis mot økende innvandring, frykt for islam og manglende integrering preget både resultatene fra Storbritannia og Nederland. I Øst-Europa utpreget nasjonalismen seg, som i Ungarn hvor nasjonalistpartiet Jobbik fikk 14,7% av en oppslutning på 36%.

Disse partiene har fanget opp strømninger i befolkningen som ikke nødvendigvis er akseptert som legitime og kanskje derfor flyr under radaren til de mer moderate partiene. Mens andre har avfeid dette som latterlige holdninger, har de radikale partiene vært flinke til å forholde de seg til realitetene i hva folk flest føler, samme hvor politisk ukorrekt det måtte være.

Hva har så disse to trendene til felles? Som i næringslivet, bidrar konkurranse til å øke kravet til innovasjon hos de etablerte aktører.  Protest- og populistpartiene har en nødvendig rolle gjennom å fungere som ventil for grupper som ikke vinner frem i de tradisjonelle partidemokratiene. Ulempen med et tradisjonelt parti tuftet på sterk ideologi og med en profesjonell organisasjon, er at kravene for å få gjennomslag for nye saker og utradisjonelle meninger kan bli høye. Det stiller krav til at man systematisk arbeider med å fange opp signaler om hvilke holdninger som preger ulike grupper i samfunnet og klarer å ta eierskap til problemet i stedet for å fremmedgjøre holdningene. De etablerte partiene har nemlig en viktig funksjon i å finne løsninger som er en del av helhetlig politikk og ideologi og derfor er bra for alle grupper på lang sikt, noe nisjepartier og populistpartier ikke alltid fokuserer på.

Vi kommer til å bli stilt overfor stadig flere nye utfordringer som ikke har noe riktig svar de neste årene. Globalisering, finanskrise, klimaendringer og en stadig mer digital hverdag bringer alle nye problemstillinger med seg. Dersom de etablerte partiene ikke klarer å ta eierskap til disse, står de i fare for å oppfattes som fjerne, vage og fremmedgjørende for velgere som er mindre opptatt av ideologi og mer opptatt av ting som berører dem i hverdagen – noe som igjen kan resultere i lav valgoppslutning og/eller høy oppslutning til protestpartier.

Publisert i Adresseavisen 17.06.09

Hvor mye data om oss selv er vi villige til å gi opp for å bruke gratis internettjenester?

Sosiale nettjenester har den siste tiden fått et formidabelt løft, etter at statsminister Jens Stoltenberg, kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell og kjendiser som Oprah Winfrey og Britney Spears har tatt i bruk mikrobloggingstjenesten Twitter.

Twitter, som betyr «kvitre» på norsk, lar brukerne sende ut meldinger på under 140 tegn om hva de gjør, hva de mener og hvor de er. Helt gratis. Og uten reklame. Men en slik tjeneste er langt fra gratis å drive, tvert i mot taper man penger for hver nye bruker. I februar mottok Twitter investeringskapital tilsvarende 210 millioner kroner. Disse investorene forventer å få pengene sine tilbake med en avkastning på over 30 prosent. Twitter må altså før eller siden begynne å tjene penger – store penger. Det samme gjelder andre nettjenester.

Siden internett ble åpnet for kommersielle aktører, har et utall forretningsmodeller blitt prøvd ut med mer eller mindre hell. Annonsemodellen ble sett på som redningen. Tusenvis av nettsider og tjenester ble lansert med håp om å skaffe nok reklameinntekter til å finansiere utvikling og produksjon av innhold. Men i motsetning til reklame i trykte medier har internettreklame et stort problem: Oppmerksomhet. Når vi surfer på nettsider, scanner vi over siden for å finne det vi leter etter, heller enn å betrakte hvert element i tur og orden. I tillegg er mengden av annonseplass uendelig. Annonsører er da naturlig nok ikke interessert i å betale like høy pris som for en trykt annonse.

I 2001 ble det klart at dette ikke var en bærekraftig modell for alle, og dot.com-markedet krasjet.

Snart ti år etter er internettbransjen på mange måter fortsatt preget av «dagen derpå» og de lærdommer man gjorde seg rundt mulighetene til å tjene penger. Dette har stilt eiere av nettsider og tjenester overfor en utfordring. Enten må man finne en måte å levere mer effektiv reklame på, eller man må finne alternative måter å tjene penger på (noe som har vist seg å være vanskelig). For å levere relevant reklame trenger man nemlig å vite hvem du er, hva du interesserer deg for og hvor du bor.

Vinneren etter at it-boblen sprakk, ble Google, som i 2002 lanserte søkeordsbasert reklame. De har siden rullet ut tjenester som kan hjelpe deg med stort sett alt du trenger på nettet; søk, mail, kartsøk, blogger, video og mer. At du bruker samme innloggingskonto på alt dette tillater Google å samle en mengde data om hvem du er og hvilket brukermønster du har.

Nettsamfunnet Facebook har fått brukerne til å gi fra seg nettopp denne informasjonen frivillig, og kan dermed vise reklame rettet mot akkurat deg. Men dette har ikke kommet gratis. Mot at brukerne gir fra seg data, gir Facebook dem muligheten til å laste opp bilder og videoer gratis. Baksiden ved denne modellen er at kostnadene ved å tilby brukerne gratis lagringsplass for bilder og video hittil har oversteget annonseinntektene. Og da må noe gjøres. Facebook forsøkte i vinter å endre sine brukervilkår for å få juridisk rett til å bruke alt innholdet til brukerne som de vil, bare begrenset av personvernet. Aktive brukere reagerte, og mobiliserte nok motstand til at ledelsen i Facebook endret villkårene tilbake.

Dette illustrerer at den økonomiske situasjonen hos flere av de store internettaktørene er presset. Vi kan derfor forvente at nye tjenester som lanseres, har en klar hensikt om å tjene mer penger. For oss som brukere kan det bety at vi får bedre produkter og mer relevant reklame, men det kan også bety at data om oss brukes på uønskede måter. Eller at vi må belage oss på å betale for tjenester. De færreste tjenester kan eksistere gratis over tid. Derfor er det viktig å være bevisst på hvilke data vi gir fra oss og ha forståelse for hvordan de brukes.

Publisert i Adresseavisen 24.04.09

Hva kan næringslivet og det offentlige lære av studentorganisasjonene?

Akkurat nå jobber et par hundre studenter på spreng med å arrangere konsert, lage mat, eller fasilitere workshop. Forelesninger og lesesal får seile sin egen sjø, dette er viktigere. For 10.gang arrangeres den internasjonale studentfestivalen i Trondheim (ISFiT) av 400 Trondheimsstudenter, uten at noen får en krone i lønn. Hvorfor velger så mange studenter å ofre fritid, studieprogresjon, helse, og penger for å jobbe gratis? Og hva kan ”de voksne” i arbeidslivet lære av studentenes måte å jobbe på?

Studietiden er en periode av livet hvor man formes som menneske og prøver å finne ut hva man ønsker å gjøre. Etter 12 års standardisert skolegang får man endelig muligheten til å velge selv hva man vil lære og hvordan man vil lære det. Studentene som kommer til Trondheim er blant de mest ressurssterke og ambisiøse menneskene i Norge og mange brenner for noe, enten det er klatring, korsang, politikk eller foto. Studentorganisasjonene i Trondheim gir studentene en arena hvor de kan få utløp for engasjementet sitt samtidig som de tilegner seg kompetanse som de aldri kunne fått på skolen. Går man bak kulissene i studentorganisasjonene, vil man finne at studentene utvikler egenskaper som kommunikasjonsevne, prioritering av tid og innstats, langsiktig planlegging, forståelse for organisasjonspolitikk, møtekultur og forhandling. Gjennom å prøve nye ting og utfordre seg selv bygger man selvtillit ved å oppleve gradvis mestre nye ting.

I denne fasen av livet er det knapt noe som er så motiverende som å ha en visjon og se den bli realisert. En del av å bli et helt menneske er å få utløp for den iboende trangen til å skape noe. Folk som jobber frivillig må ha en sterk indre motivasjon og engasjement for den jobben de gjør, og legger dermed sjela i å gjøre en god jobb. Som leder må man da nødvendigvis praktisere en annen lederstil enn det som kreves i en vanlig bedrift. Man må lytte til alle ideer, sørge for å gi folk eierskap til oppgavene de utfører og sørge for at alle blir sett. Studentorganisasjonene har derfor en kultur for prosjektarbeid som gjør at ingen idé er for vill og gal, der det er lov å ha visjoner og hvor man har en enorm gjennomføringskraft.

Hva kan så næringslivet lære av dette? I en tid hvor etablerte bedrifter stadig utfordres, blir evne til å handle raskt og tenke innovativt stadig viktigere. Jeg tror næringslivet og det offentlige har mye å lære av studentorganisasjonenes effektivitet og evne til nyskapning. Først og fremst bør man lære ved å ansette nyutdannede studenter med organisasjonserfaring og gi dem reell innflytelse. Næringslivet bør se på unge som en kilde til innovasjon og nyttiggjøre seg deres engasjement gjennom å lytte til ideene deres, gi dem ansvar og spillerom, samt oppfordre dem til å utfordre det etablerte. Desmond Tutu sa i sin tale under åpningen av ISFiT på lørdag: ”Ikke la oss gamle påvirke dere med vår kynisme”. Når man som ung og nyutdannet kommer inn i en jobbsituasjon er det lett å innordne seg i etablerte rutiner og tankemåter, med mindre man blir oppfordret til annet. Da går man som leder glipp av en viktig mulighet til å få et nytt blikk på virksomheten sin, og man går glipp av et engasjement som smitter.

I en alder av 20-25 år blir mange studenter ledere med både et personal- og økonomiansvar som man ikke ville fått før etter mange år i arbeidslivet. Man lærer seg ganske enkelt å ta ansvar, og gjøre det som kreves for å oppnå resultater. I tillegg ser man ofte løsninger og muligheter heller enn hindringer. Den kompetansen studenter tilegner seg gjennom engasjement i organisasjoner som ISFiT, UKA og Samfundet, bør derfor verdsettes høyt av arbeidsgivere.

Publisert i Adresseavisen 25.02.09

Virker nyttårsforsettene mot sin hensikt?

En uke ut i det nye året har nok flere av oss allerede gått på et nederlag når det gjelder å realisere nyttårsforsettene våre. Som regel handler nyttårsforsettene om hvordan vi kan kvitte oss med det vi ser på som uvaner og feil ved oss selv; typisk å trene mer, gå ned et visst antall kilo eller å prestere bedre i noe. Noen gyver til og med løs på alt samtidig. Men gjør egentlig nyttårsforsettene oss bedre, gladere og lykkeligere?

Hver morgen på vei til jobb runder bussen min et butikkhjørne hvor hele vinduet er dekket av to store bilder. Bildene viser ikke, slik man kanskje skulle forvente, butikkens produkt (kvinneklær). Nei, hele bildet er fylt av ansiktet til en blond modell med perfekt hud, perfekt hår og perfekt sminke. Klærne synes såvidt i nedre kant av bildet. Kles- og kosmetikkindustrien selger ikke lenger bare produkter, de selger en drøm om popularitet og perfeksjon.

Dette er symptomatisk for den hverdagen vi lever i. Hver eneste dag bombarderes vi med bilder av hvordan vi burde sett ut, hvor smarte vi burde vært og hvilken mobil vi burde hatt. Kong Harald nevnte i sin nyttårstale viktigheten av å fokusere mindre på å fremstå vellykket ut i fra materielle kriterier. Hans råd for det nye året var å slappe av litt i forhold til ytre krav. Når nyttårsforsettene når skal evalueres en uke inn i det nye året, er dette noe vi bør ha i bakhodet.

Kanskje burde vi i stedet for å fokusere på hva som er feil med oss, heller skal ha som forsett å bli mer bevisste på hva som er krav definert av andre og hva som er våre egne ønsker for oss selv? Selvtillit bygges gjennom å mestre og å oppnå resultater som står opp mot de forventningene vi har. Da er det avgjørende at forventningene og kravene er fundert riktig.

Spesielt gjelder dette unge, som i dag møter et stadig økende press om å være flinkest, penest eller mest populær. Ifølge Helsedirektoratet har ca. 17 prosent av 15-16-åringene i Norge psykiske vansker som påvirker deres daglige liv. Dette er bekymringsverdig. For den voksne generasjon kan det være vanskelig å forstå at ungdom i dag har det så vanskelig. Med en høyere levestandard enn noen annen generasjon og et helse- og skolevesen som gir oppfølging fra vugge til grav, burde jo alt ligge til rette for en smertefri oppvekst. Da er det viktig å huske på at unge i dag ofte møter et stort press fra mange kanter. Foreldre og lærere gir på den ene side formaninger om å levere gode resultater på skolen og fornuftige yrkesvalg, mens venner, gjerne i samspill med media, kan ha totalt motstridende oppfatninger om hvilke prioriteringer som er de riktige. For et ungt sinn som ønsker å tilfredsstille alle kan dette fort bli vanskelig å leve opp til. Konsekvensen blir at selvtilliten synker og i ytterste konsekvens at det også gir psykiske vansker. Det er viktig at alle voksne, spesielt foresatte, er oppmerksomme på dette og selv opptrer som rollemodeller for de verdiene man ønsker at unge skal ha.

Nyttårsforsettene er i seg selv ganske uskyldige, men de indikerer samtidig at vi er misfornøyde med oss selv og at vi på noen områder synes at vi ikke strekker til. Forsettene bidrar til å bygge opp usunne forventninger og krav som ofte er satt av samfunnet og de rundt oss heller enn oss selv. Mitt håp for det nye året er at vi skal bli litt flinkere til å godta oss selv slik vi er, og bruke energi på å finne ut hva som er viktig for oss – i stedet for å streve etter å innfri de forventningene vi tror at andre har.

Publisert i Adressa 09.01.09

Dagens studenter vil forme fremtiden – hvordan formes verdiene deres?

Dersom en kjemistudent bruker kunnskapen han har fått gjennom utdanningen sin til å lage bomber – kan da utdanningsinstitusjonen holdes ansvarlig? De fleste vil si at nei, det er studentens eget ansvar. Men har ikke den som utstyrer en person med kunnskap, også ansvar for å gi opplæring i å bruke kunnskapen fornuftig?

De siste månedene har det imidlertid blitt klart at enkeltmenneskers dårlige dømmekraft kan få store konsekvenser. Verdens økonomiske system revner nå på grunn av topplederes grådighet og manglende evne til å ta hensyn til aksjonærer og kunders interesser. Det finansielle systemet har blitt så komplekst at man mer eller mindre trenger doktorgrad i finans bare for å forstå overflaten av det. Kunnskap er makt, og dessverre er det opp til den som besitter makten å bestemme hvordan man vil bruke den. Men hvordan kan vi sikre at fremtidens beslutningstakere blir innprentet med den moralske ryggraden de trenger for å bruke kunnskapen til samfunnets beste?

Alle studenter skal en gang bli voksne og forme fremtiden med sine store og små beslutninger. De verdiene man tilegner seg i ungdomstiden, følger en ofte resten av livet. Da sier det seg selv at man må trene opp evnen til å vurdere valg fra et etisk perspektiv mens man er ung og påvirkelig. Dessverre har dette vært nesten fraværende i høyere og videregående utdanning. Universitetsstudenter må ta faget Examen Philosophicum, hvor man pugger Platon, Aristoteles og Kant, men det er lagt lite vekt på å tenke kritisk i forhold til fag og virkeligheten utenfor campus.

Filosof og forsker Henrik Syse fremsatte i Aftenposten 13.november en tese om at den teknologiske og samfunnsmessige utviklingen i vår tid har gått så raskt at vår evne til å tenke etisk ikke har klart å henge med. Dette kan se ut til å stemme i enkelte industrier hvor mangelen på etikk gjerne er proporsjonal med muligheten til å tjene penger – som i petroleumsindustrien, finans og eiendom. Når mulighetene til profitt er enorme, blir det ikke godt mottatt når man stiller kritiske spørsmål.

Vi trenger nye metoder og arenaer for å ta oss tid til å tenke filosofisk og etisk på problemer som oppstår i dagens samfunn – og ikke minst trenger vi rollemodeller. Den Internasjonale Studentfestivalen i Trondheim (ISFiT) annonserte i forrige uke at erkebiskop Desmond Tutu vil delta på festivalen i februar. Tutu har med sitt engasjement som fredsbygger vært en inspirator for millioner av mennesker, og nå får han muligheten til å videreføre sine verdier til neste generasjon. ISFiT søker å gi deltakerne kunnskap om aktuelle internasjonale spørsmål gjennom å hente inn personer som kan inspirere og engasjere. Det viktigste er imidlertid at studentene får trening i å stå for sine meninger på talerstolen og i debatt, og at deres oppfatninger og holdninger blir utfordret gjennom gruppediskusjoner.

Utdanning handler ikke bare om å formidle kunnskap, men også om å la de unge utvikle kritisk sans på sine egne premisser. Det unge trenger, er å få økt bevissthet rundt typiske etiske problemstillinger som dukker opp i dagens samfunn og praktisk trening i kritisk tenkning. I dag foregår det filosofiske debatter på MSN, i bloggnettverk og på Facebook, men de kunne med fordel vært dratt inn i klasserommet og blitt en del av den faglige utdannelsen. Utdanningsinstitusjonene er i ferd med å spille seg selv ut på sidelinjen som en aktør som kan påvirke unges verdier – det er synd, fordi kravene til kritisk vurderingsevne vil bare øke i fremtiden. I et globalisert samfunn hvor en sommerfugls vingeslag kan gi ringvirkninger på andre siden av jorden, trenger vi nå mer enn noensinne at alle individer skjønner hvilke konsekvenser handlingene deres får.

Publisert i Adressa 19.11.08

Smilet du sender ut, vender tilbake til deg

Har du noengang prøvd å smile til alle du passerer på gaten? Dette er et eksperiment jeg forsøker meg på i blant, noen ganger fordi jeg rett og slett er i godt humør, andre ganger mer på trass fordi folk ser så alvorlige ut. Reaksjonene jeg møter ville vært godt stoff for en sosiologioppgave på Dragvoll.

Noen blir helt satt ut og holder blikket rett fremfor seg, som om de er redde for å bli smittet. (Et smil er jo faktisk smittsomt!) Andre stirrer forskrekket tilbake, og lurer tydeligvis på om jeg nettopp har sluppet ut av psykiatrisk. Men innimellom møter jeg en og annen som etter å ha innsett at jeg ikke har tenkt å knivstikke dem eller selge noe, faktisk smiler tilbake! Middelaldrende menn og bygningsarbeidere er det mest takknemlige publikummet, de smiler tilbake og slenger til og med på en ”God Morgen!”.

En bekjent av meg observerte en gang at mens amerikanere stort sett er positive til fremmede med mindre det er grunn til annet, er nordmenn skeptiske inntil det motsatte er bevist. Innvandrere som kommer til Norge har uttalt at de blir rent deprimert av at folk ikke hilser på hverandre. Muligens kan dette være en etterlevning fra vikingtiden og det norske bondesamfunnet, hvor det å stole på fremmede ofte kunne ende med et sverd i ryggen. På tross av dette har vi utviklet oss til å være et samfunn hvor den som smiler, lykkes.

De fleste av oss misunner hun eller han vi kjenner som alltid er i godt humør, rett og slett fordi folk som smiler oppfattes som mer selvsikre, tiltrekkende og suksessrike. Og fordi folk som er selvsikre, tiltrekkende og suksessrike ofte får det som de vil, kan dette være en selvoppfyllende profeti. Noen har til og med gått så langt som å fremme en teori om at det du fokuserer på blir til virkelighet, slik at positive ting skjer med de som tenker positivt (dette kan du teste ut selv og sende meg en mail om hvordan det gikk!). Går vi inn i et rom og tror at folk vil mislike oss, synes dette på kroppspråket vårt og vi sender ut signaler som gjør at folk oppfatter oss negativt. Går vi derimot inn med et smil og en holdning om at folk der inne er spennende nye kontakter som vi gleder oss til å bli kjent med, er sjansen større for at vi faktisk blir likt.

Når vi smiler og ler, påvirkes både psyken og kroppen vår. Hjernen produserer mer av hormonet endorfin som minsker smerte og gir lykkefølelse. Det har også blitt hevdet at det å smile og le ofte motvirker stress og styrker immunforsvaret, noe enhver kunne trenge nå når nettene blir lange og kulda setter inn.

”Hvis du smiler når ingen ser det, mener du det virkelig” sier et indisk visdomsord – på tross av dette er det veldig få av oss som smiler når vi er alene. Neste gang du har en dårlig morgen og helst skulle krøpet tilbake under dyna i stedet for å stå på busstoppet og fryse, prøv å smile for deg selv – effekten er merkbar! Nå når høstmørket setter inn og økonomien går ad undas, trenger man litt ekstra energi i hverdagen. Kanskje vekker du også smilet til de rundt deg og dere får alle en god morgen.

Kun en gang i mitt liv har jeg sett en hel buss full av smilende studenter på vei til Dragvoll; da satte bussjåføren i gang med omvisning langs velkjente rute 5, før han ved veis ende takket alle for at de hadde kjørt med Team Trafikk og ønsket oss en god dag. Bussen brøt ut i applaus og alle gikk ut med et smil om munnen. Vi trenger flere slike mennesker som lyser opp hverdagen og bryter ut av det grå mønsteret. Hverdagen vår består av mange små gleder, selv om de fleste av oss haster til og fra jobb som det å bevege seg ute i verden er et nødvendig onde som må til. Av og til er det verdt å stoppe opp, sparke i det gule løvet og være lykkelig i nuet.

Nyt høsten og smil!

Publisert i Adressa 03.10.2008

Norge trenger arbeidskraft og kompetanse, men vi har problemer med å inkludere innvandrere

Alle er like, men noen er likere enn andre. Debatten rundt innvandring og fremmedfrykt har våknet til liv i etterkant av hendelser som Obiora-saken og demonstrasjoner mot Muhammed-tegninger. Antallet innvandrere i Norge er spådd å øke til 1 million i løpet av de neste fem årene. Er det norske samfunnet rede til å håndtere dette? Arbeidsmarkedet og økonomien vår er for øyeblikket avhengig av innvandring. Paradokset er imidlertid i at vi har en sterk og tradisjonsrik nasjonalfølelse som gjør at listen ligger høyt for dem som skal prøve å bli ”norske” .

For snart 200 år siden reiste en nordmann ved navn Cleng Peerson til USA og etablerte flere bosettinger for nordmenn som ønsket skape et bedre liv for seg og sine etterkommere. I dag bor det 4,5 millioner norsk-amerikanere i USA. De regner seg som amerikanere, men har en sterk norsk identitet og feirer hvert år 17.mai, selv om de aldri har bodd i Norge. Den kulturen man har vokst opp med preger en for resten av livet, uansett hvor man bor i verden.

Dagens Cleng Peerson heter Ali eller Kryzstof, og kommer fra Irak eller Polen til Norge. Mens USA var en ung nasjon som ble bygd og formet av innvandrerne, er Norge og de andre europeiske landene etablerte nasjoner, ofte bygd opp rundt en etnisk homogen folkegruppe. Da er det mer naturlig å føle seg truet når man står overfor innvandring fra andre kulturer, ettersom man har brukt årtier på å bygge opp et samfunn basert på de verdiene man mener er riktige.

Norge er ikke vant til annerledeshet. Det er ikke lett å komme overens med folk som har annen bakgrunn, fordi man ikke skjønner hvorfor de gjør som de gjør og hvorfor verdiene deres ikke alltid går overens med det vi tror på. Ofte baserer vi konklusjonene våre på manglende informasjon og fordommer. Min opplevelse er at man i Norge dømmer folk langt oftere på utseende og førsteinntrykk enn det man gjør i land med en flerkulturell , og ikke minst større, befolkning – som smeltedigelen USA. Dette skaper problemer når man får et økt antall innvandrere som skiller seg fra den tradisjonelle nordmann i utseende, navn eller språkkunnskaper.

Dømmer man på førsteinntrykk skaper man også rom for gruppetenkning, som formes av det vi hører gjennom media, for eksempel om innvandrere som ligger høyt på kriminalstatistikken. Dette er noe staten og innvandrermiljøene må ta tak i, for de fordommene som skapes gjennom negative medieoppslag kan igjen bidra til en ond sirkel av diskriminering og innvandrere som føler seg urettferdig behandlet.

Målet må være å unngå at innvandrere føler seg fremmedgjort, men i stedet kan ha et håp om at det er mulig å realisere drømmene sine samtidig som man bidrar til samfunnet. Det er statens oppgave å sørge for at systemene som gir muligheter for å lykkes i samfunnet er på plass – utdanning, arbeidsmuligheter og et sosialt sikkerhetsnett er avgjørende for å skape selvtillit og trygghet nok til å aktivt skape sin egen fremtid.

Jeg tror nøkkelen til suksess i integreringspolitikken ligger i å skape en balanse hvor man er åpen for at folk beholder sine etniske skikker, sin religion og identitet, samtidig som man stiller krav til at de tilpasser seg de tingene som er kjernen i det norske samfunnet; hver enkelts selvråderett over eget liv, likestilling og likhet for loven. For at dette skal være mulig må vi i hverdagen være villig til å tolerere, og begynne å sette pris på, at ikke alle er som oss selv.

Publisert i Adressa 26.06.08

Det 21. århundre vil kjennetegnes av interaksjon mellom menneske og maskin – spørsmålet er hvordan vi velger å la dette endret livene våre.

Hvor mange prosent av din våkne tid tilbringer du foran en dataskjerm? Da noen stilte meg dette spørsmålet innså jeg med gru at det noen dager sannsynligvis var opp mot 70%. PCen min fungerer i dag som telefon, TV, bibliotek, stereoanlegg, kalkulator, skriveblokk og postkontor. Vi lever en stadig større del av livet vårt gjennom datamaskiner og får stadig mindre behov for å bevege oss ut i den virkelige verden. Internett har revolusjonert livsstilen til mennesker over hele verden, men hvilke konsekvenser kan denne endringen ha for den oppvoksende generasjon?

Vi som har vokst opp sammen med teknologien forholder oss til informasjon på en annen måte enn før. Takket våre evner til å lære nye teknologiverktøy, er kunnskap alltid tilgjengelig for oss når vi trenger den. Unge i dag lever med kontinuerlig delt oppmerksomhet – continuous partial attention. Når jeg skriver på PCen har jeg ofte noen samtaler gående på MSN Messenger eller Skype, er logget på Facebook, og i ny og ne popper det opp en varsling om ny e-post. Vi scanner kontinuerlig omgivelsene etter muligheter for å ta del i nettverket. For ikke å gå glipp av noe. For å bety noe. For å være i live.

Sosiale relasjoner er i ferd med å endres radikalt. Internett og mobiltelefoni gjøre det lettere å kommunisere med venner og familie når man er borte fra hverandre, men ender ofte opp med å være en forstyrrelse når man er sammen. Det at vi kan påkalle vår personlige verden hvor og når som helst, går også på bekostning av de fysiske omgivelsene i nuet. På stadig flere kafeer, som før var steder mennesker møttes for å snakke sammen ansikt til ansikt, møter man nå rom fyllt av mennesker som sitter fordypet i sin egen verden med høretelefoner foran en skjerm. Sosialt samvær via nettet er enklere og mindre krevende enn et levende møte, og man har større mulighet til å bygge en identitet man er komfortabel med. Nettverk spiller en større og større rolle, både i det sosiale og profesjonelle livet, og vi deler stadig mer av oss selv med kjente og ukjente.

Dersom man har en kontorjobb kan man nå jobbe hvor som helst og når som helst, så lenge man har Internett – på puben, i bilen, på hytta, i parken. Men det blir også desto vanskeligere å skille mellom jobb og fritid. Med e-post på mobilen er det vanskelig å la være å lese meldingen som kommer mens man er på pub med kameratene. Og vi holder pusten mens vi leser – noe som øker stressnivået ytterligere. Med stadig flere raske beslutninger som må tas, blir man vant til å operere i krisemodus – som om verden går under dersom man venter til i morgen med å svare. I en verden med konstant strøm av nyheter og informasjon, vil det å alltid ha en del av oppmerksomheten påslått kunne føre til en overopphetet hjerne og utmattelse.

Det er lett å bli oppslukt i den enkle, raske og ukompliserte verdenen av nettkommunikasjon. Men vi må heller ikke glemme å sette grenser og stille spørsmål ved hvorfor vi lever som vi gjør. Mens problemet før var å gjøre seg tilgjengelig, vil utfordringen i fremtiden være å gjøre seg utilgjengelig. Det viktigste man kan lære seg for å overleve i det 21. århundre er å skille mellom når man bør være online og når man bør være offline. Jeg strevde lenge med å finne den rette vinklingen på dette temaet. For å finne den måtte jeg legge igjen mobil, laptop og mp3-spiller hjemme, ta med meg penn og papir og tusle ned til elvebredden av Charles River hvor det ikke finnes Internett, bare en flokk canadagjess som gresser i solnedgangen…

Publisert i Adressa 07.05.08